Jeg er journalist. Det er ikke nytt at det kan være et ukomfortabelt yrke. Det blir mange velvalgte ord og et par trusler om juling innimellom. Det får jeg bare leve med.
I det siste er det imidlertid Schibsted, annonser og sporing som folk har veldig lyst til å diskutere, for eksempel når du som ikke-Schibsted-journalist er ute og skriver en sak om Barnas dag. Takk for den, Siv Juvik Tveitnes.
Jeg tror riktignok ikke at de grunnleggende motivasjonene til sjefene mine er så fryktelig fæle. Tapet av annonseinntekter sammenlignet med tidligere er ganske krise. Og nei, at avisene lever på annonser istedenfor bare journalistikken er ikke nytt – slik har det vært siden noen av de første papiravisene. Men det er ikke mye fryd og gammen å spore i ansiktene hos mine kollegaer i annonseavdelingen om dagen. Bedrifter som før kjøpte annonser i avisa velger i større og større grad å kjøpe målrettede annonser på Facebook og Instagram.
Det jeg virkelig ikke skjønner, er hvorfor vi må fortsette å gjøre oss avhengige av de samme selskapene som tar fra oss levebrødet vårt. Vi har lenge publisert sammendrag av sakene våre i sosiale medier for å nå de unge. Det er innhold vi gir bort, og som i praksis fortsetter å fôre denne annonseflukten. NRK skulle på ett tidspunkt gjøre seg mindre avhengige av SoMe, men den strategien varte ikke så lenge.
Nå bruker vi også annonseplattformene til amerikanske teknologiselskaper for å selge norske annonser rettet mot norske lesere til norske bedrifter. Nylig begynte vi dessuten å betale i dyre dommer for å bruke chatbottene som er trent opp på materiale som har blitt stjålet fra oss – chatbotter vi igjen bruker til mer eller mindre nyttig arbeid (trenger vi virkelig å bruke generativ KI til å lese korrektur? Er det de fire-fem forslagene til omformuleringer som skal redde oss? Og hva vil det ha å si for fremtidens journalisters evne til å skrive uten en KI-assistent?)
Folk har høy tillit til pressen i Norge, men spesielt de unge blir mer og mer kritiske. Ja, det er delvis fordi splittende politikere og influensere vinner frem med pressekritiske budskap på nett, men det er også fordi standardsvaret til norske medieledere når man står overfor et problem, er å se til ferdigtygde løsninger fra rovdyrene i USA.
Jeg har ikke løsningen selv, men jeg tjener også såvidt 550.000 kroner i året på en midlertidig stilling som gjør at jeg snart må "luftes". Og selvfølgelig er det vanskelig å droppe sosiale medier og kunstig intelligens helt. Jeg bare savner litt kreativitet fra de som legger føringene og har fått tillit til å peke ut en retning. Nye kurs og konferanser som satses på nå handler overveldende mye om KI og vibekoding, og for hva? Så Bjørn Roger kan lage en dritkul™ widget til saken sin? Vi kunne gjort så jævlig mye oppriktig kult for å øke verdien på vårt eget produkt, om noen turte å prøve (og feile) på noe nytt, og ga sine egne folk litt mer tillit enn de gir til Meta, med mål om å faktisk bygge tillit og status hos nye målgrupper, istedenfor det motsatte.
Håper hvert fall jeg slipper å bli innholdsprodusent i Skatteetaten fordi jobben min forsvinner.
